En bro av jern over Bottenviken

Båten heter Tali, hun er 137 meter lang og 21 meter bred. Med sin vekt på drøyt 13000 tonn, trenger hun 8 meter vann under kjølen. Tali ble bygget i 1997 og er ikke like vakker eller romantisk som en seilskute fra før i tiden, men hun gjør jobben sin. Hun har kommet med kalkstein fra Gotland til Luleå. Nå fylles de enorme lasterommene med jernmalmen som skal fraktes til stålverket i Brahestad ved den finske kysten.

I gamle dager seilte skipene ut i verden med last av tørket fisk, kjøtt, tjære, huder og trevirke. De vendte tilbake med stoffer, vin, korn og annet. I dag er skipene lastet med olje, maskiner, kalkstein, stål, jernmalm og andre varer som samfunnet vårt har behov for.
Før var det menneskelig muskelkraft og vinden som drev fartøyene frem. Nå drives fartøyene av olje.
Stål og olje: industrisamfunnets skjelett og blod.

Mange er ikke klar over at havnen i Luleå er en av Sveriges største havner. Ser man på transportene av malm, kull, koks og stål, er den Sveriges største havn.

Kvinne og sjømann

På Tali er kokken og renholderen og to av sjømennene kvinner. Vera Pajala har tatt utdannelse som marine offiser, men har arbeidet som sjømann i tre år. Eija Oravasaari går på en maritim befalskole og er nå i en fem ukers praksisperiode på Tali.
Vera og Eija går rundt og låser de enorme lukene over lasterommene. Når de er ferdige, går de bort til landgangen som heises opp fra kaien og spenner den fast mot relingen.

- Alt må tjores fast, ellers tar sjøen det.
- Hvordan er det å være kvinne ombord? spør jeg under en pause i arbeidet.
- Det er for det meste bra, svarer Vera. En del eldre menn mener at kvinner ikke burde finnes på båtene for annet enn å gjøre rent og lage mat. Men her på Tali er det bra. Besetningen er ganske ung og vi gjør samme jobb som mennene.
- Går det an å ha et normalt familieliv som sjømann?
- Vi arbeider i skift, en måned i gangen, sier Vera, fire uker jobb og fire uker fri.
Jeg har vært til sjøs tre juler på rad. Jeg har ikke familie, så det går ganske bra for meg. Har man barn blir det nok mere vanskelig. Bare det at jeg har en hund kan bli litt problematisk. Puddelen heter Nydi. Mine foreldre og søsken trår til med pass når jeg er ute på sjøen.
Eija forteller at hun går på skolen og utdanner seg til marine offiser.
- Jeg har vært på Tali i en fem ukers praksisperiode. Nå skal jeg tilbake til skolen og fortsette å lese.
Som student har jeg ikke råd til å reise på kostbare feriereiser. Det hadde vært spennende å få se noe annet enn gamle vennlige Finlad. Når jeg er ferdig med utdannelsen, håper jeg at jeg skal få jobb og komme meg ut i verden. Det er min drøm.

Det er jeg som er kongen ombord

Pirjo Röynä er kokke steward ombord på Tali. Når Tali har forlatt Luleå havn og det har blitt litt roligere ombord, serverer hun mat til besetningen.
- Jeg dro til sjøs i 1975. I løpet av mine snart 30 år til sjøs, har jeg reist på de fleste verdenshavene. Jeg har hatt hyre på Viking og Silja Line og jeg har blant annet jobbet på skip som har gått til Nord-Amerika og Venezuela.
- Har du noen barn? spør jeg.
- En sønn. Han er 32 år nå, så han er voksen og lever sitt eget liv. Da han var yngre, fikk jeg hjelp av min mor og far som passet ham når jeg var på sjøen.
- Var det ikke vanskelig å være hjemmefra i lange perioder?
- Iblant, men jeg har alltid trivdes med å være på sjøen. Jeg ville aldri ha byttet hyre mot en jobb på land på en restaurant. Her på båten er det jeg som er kongen! sier hun med en stor latter mens hun fyller mat på tallerkenen til kaptein Jouni Suojoki. I am the king on this ship!
- Det stemmer det, sier Jouni. Uten god mat synker stemningen raskt på en båt. Kokken er en av de viktigste personene ombord.

Med fjorten knop østover

Tali setter kurs ut mot havet. På kommandobroen er tre menn på vakt. Kaptein Jouni Suojoki overvåker instrumentene sammen med Petri Korhonen som er navigatør, og styrmannen Rauno Matilainen. Hver gang Tali skal endre kurs, leser kapteinen opp gradene på den nye kursen. Styrmannen gjentar ordren høyt og tydelig før han vrir på roret, det kan ikke bli noen misforståelser.
- Hvordan er det å arbeide som sjøkaptein? spør jeg.
- Dette livet er litt annerledes, men jeg trives. Jeg bor i Helsingfors. Før kunne jeg være til sjøs i et halvt år. Den lengste reisen varte i elleve måneder. Nå jobber jeg 5 - 6 uker på og har fri like lenge. Når jeg har fri, hender det at jeg jobber med lasting og lossing i noen havner.
Ellers dykker jeg i noen korallrev i tropiske vann, jeg er interessert i dykking. Det gjelder å ha noe å gjøre i friperiodene.
Den store 8-sylinder diselmotoren durer jevnt. Vi gjør 14 knop østover. Timene går, det blir mørkt. Så ser vi endelig lysene fra Brahestad. En losbåt kommer oss i møte og losen entrer båten. Sakte går Tali inn til kaien og legger til.

Samtale under lossing av malmen

Det tar 18 timer å losse malmen i Brahestad. I Luleå fosset den ned i båten på 8 timer gjennom et langt transportbånd. I Brahestad anvender man kraner med store grabber.
På slutten heiser man ned en traktor som samler sammen malmen i hauger slik at grabben kan ta det siste. Når det er tomt, heises traktoren tilbake til kaien igjen.
I lasterommet finner jeg et magasin fra fagforeningen som kritiserer at en del finske rederier har flagget ut sine skip til andre land som har lavere lønninger og sikkerhetskrav. I kaffepausen prater jeg med noen fra besetningen.

- Er dere urolige over utflaggingen? spør jeg.
- Flere rederier i Finland flagger ut sine skip til andre land for å presse ned kostnadene. Mange er veldig sinte på dette, men hva kan man gjøre?
- Dyktige sjømenn mister jobbene sine til utenlandske besetninger med dårlige vilkår.
- Jeg hørte at vårt rederi gikk med 13,5 millioner euro i gevinst i fjor. Vi er med å skaper denne gevinsten.
Vi seiler med finsk flagg og finsk besetning og slik skal det være!
- Er det noen som vil ta badstu?
- Finnes det noe øl?
- Sauna og øl finnes, dette er jo en finsk båt, perkele, ikke en filipinsk båt!
Lasterommet er tømt og det er på tide å forlate havnen i Brahestad. Den store traktoren som har samlet sammen det siste av malmen blir heist ut av det enorme lasterommet og tilbake til kaien.
Tali skal ennå en gang krysse Bottenviken for å hente mer jernmalm til stålverket.
Dragens sult er umettelig.

Se filmen om livet ombord på Tali